Det var en lang vei å gå for å komme frem til at vi hadde behov for hjelp i form av PGD behandling. Det hele startet i år 2000. Jeg (fruen i huset) sluttet med prevansjon for nå var det ikke lenger "farlig" om vi fikk barn. Tiden gikk og jeg ble ikke gravid. Men det skjedde mye i livet, så vi tenkte ikke særlig over det. Da jeg avsluttet studie i 2002 begynte vi for alvor å prøve å få barn. Lykken var derfor stor når jeg i januar 2003 kunne konstantere at jeg var gravid. Men lykken ble kortvarig, for i mars samme år var jeg hos lege som sendte meg videre til ultralyd. De kunne konstantere at det ikke var liv, og det endte med en utskrapning. Vi gav ikke opp, og ble enda ivrigere etter å få barn. Det skulle gå et helt år, til februar 2004, før jeg igjen kunne konstantere at jeg var gravid. Jeg var da litt mer avventende i forhold til å glede meg pga tidligere erfaringer. Men ved 3 mnd kontrollen fikk jeg høre hjertelyden til barnet, og gleden ble stor. Jeg fortale alle jeg kjente at jeg var gravid, og da jeg var 4 mnd på vei og kom til legen for en rutinekontroll, og han ikke hørte hjertelyd ble jeg knust. Det endte igjen med utskrapning etter en ultralyd som viste et foster uten liv.
Så begynte et år med venting og diskusjon. Jeg hadde fått beskjed av legen min at jeg måtte "miste" 3 ganger før jeg fikk rett på utredning. Året gikk og jeg ble ikke gravid. Jeg undersøkte litt selv, og fant ut at jeg også hadde rett på utredning hvis jeg ikke ble gravid etter å ha prøvd i et år. Alle rundt meg trøstet med at jeg enda var ung, og at det var et godt tegn at jeg hadde vært gravid. Men da det ikke hadde skjedd noe tok jeg igjen kontakt med legen i 2005, og bad om utredning.
Så begynte vi i helsekøen. Det tok først lang tid før vi fikk tid på gynekologisk poliklinikk. Så måtte vi hver 3 mnd på ny fortelle hvorfor vi var det. Til slutt skjønte vi at legene ikke hadde kapasitet/var villige til å forberede seg før vi kom, og at ting derfor ville ta ekstra lang tid. Først fikk jeg forskrevet hormonpreparater, som skulle hjelpe til med stimuleringen. Men dette var uten effekt. Så startet de med blodprøver av meg. Så måtte jeg vente 3 mnd på ny time. Lege ved neste besøk fremla svaret som om at de hadde et funn hos meg, men måtte ta ytterligere blodprøver for å finne ut hva det innebar. Så da ventet vi 3 mnd til og fikk beskjed om at jeg hadde Homocygot Leiden faktor 5. Hva det var og om det hadde betydning var legen ikke sikker på, men antok at det ikke var det som var problemet vårt. Så begynte de å se mot mannen min. De tok blodprøver og sædprøve. Sædprøven viste nedsatt kvalitet, og de sa at det derfor var vanskelig for oss å bli gravid. Vi fikk tilbud om IVF-behandling.
Vi var så inne på IVF- klinikken og fikk informasjon om hva det innebar. Endelig følte vi at vi ble møtt og sett i helsevesenet for den utfordringen vi hadde vært igjennom. Men så fikk vi beskjed om at en blodprøve viste at min mann hadde en balansert robertansk translokasjon mellom kromosom 14 og 15, og at vi hadde rett på genetisk veiledning. Desember 06 fikk vi tilbud om å gå igjennom forsøk med IVF. Jeg hadde lyst å rope ja og starte, men mannen min ville ikke begynne med behandling når vi enda ikke hadde fått genetisk veiledning. Så vi gav beskjed om det var greit å vente. Februar 2007 fikk vi endelig genetisk veiledning.
Vi fikk god informasjon om hva kromosomfeilen innebar. Bl.a. fikk vi vite at det var en sjanse for å få et multihandikappet barn. Det var mye informasjon og etter tredje konsultasjon med en fantastisk hjelpsom lege, ble det søkt på PGD. Dette kunne være med å hindre at vi fikk et multihandikappet barn, noe som vi ikke ønsket, men hadde store etiske kvaler med å velge. Etter eget ønske fikk vi også snakket med overlege i hematologi om Leiden for å finne ut om dette hadde betydning. Overlege sa at det ikke hadde betydning, men rekvirerte høydose Fragmin under hormonstimulering og evt. graviditet.
Etter å ha vurdert alternativene grundig søkte vi i oktober 2007 Dispensasjons og Klagenemda om å få lov til å bruke PGD. Desember 2007 fikk vi ja om full støtte til å gjennomgå PGD i utlandet. Mars 2008 var vi første gang i Stockholm på Karolinska institutt og fikk god informasjon om hva PGD innebar. Starter hormonkur for første forsøk i september 2008. Inne til eggutplukking og innsetting i november. Negativ graviditetstest. 2.forsøk mars 2009, og også da negativ graviditetstest. Startet igjen nedregulering for siste forsøk august 2009 og skal inn til karolinska i september.
Dette har vært noen lange men lærerike år. Det har vært mange karuseller med opp- og nedturer. Men når jeg nå snart får svar på siste forsøk, er jeg bare glad at jeg er ferdig med lange år med venting i helsekøer og varierende humør pga hormonstimuleringer.
Ønsker du noen å dele erfaring med rundt PGD, eller har spørsmål om behandlingen, ta gjerne kontakt med meg på marita@fruseth.net